Derfor kan det være interessant å se nærmere på forholdet mellom en økoteologisk oppvåkning og presters prekenpraksis. Og da tenker vi ikke først og fremst på hva som forkynnes på spesielle miljømesser og solidaritetsgudstjenester, men hvordan all forkynnelse – innhold som form – kan få en tydeligere økologisk dimensjon.

Mange forbinder økologisk teologi med økologisk krise, og derfor mest med etikk og forvalteransvar. Ikke uten grunn: Økoteologi som begrep oppstod som en direkte følge av økokrisen.

Økologisk teologi er imidlertid mer enn kriseteologi og mer enn etikk. Den forholder seg til kilder fra langt tidligere tider og fra helt andre kulturer enn de industrialiserte og vestlige. Og den vil gå bakenfor etikken og stille grunnleggende spørsmål ved vår forståelse av jorda og naturen, ved menneskets plass i skaperverket, våre gudsbilder og våre visjoner for det gode liv. Den vil ikke bare reflektere over Gud som skaper i snever forstand, men relatere treenighetslære og hele det kristne budskapet til en dypøkologisk forståelse av livet på jorda.

Derfor er økoteologi ikke bare ”teologisk refleksjon over økologi”, men også ”økologisk refleksjon over teologi”. Det må være en gjensidig dialog mellom kristen teologi og økologisk tenkning. Kristen teologi kan ikke bare se seg selv som ”avsender” av budskap om Gud, mennesket og miljøet, men må også ta inn over seg økologiske perspektiver.

Noen reagerer kanskje på en slik tilnærming. De vil mene at kristen teologi ikke skal blandes med fremmed tankegods; enten dette konkret er impulser og innsikter fra urfolks religioner, østlig filosofi, ulike former for nyreligiøsitet eller nyere naturvitenskap.

Mot slike innvendinger vil jeg, for det første, fremholde at kristendommen aldri har vært et lukket system av entydige og enkle læresetninger, men en levende og svært mangfoldig religion som har stått i en vekselvirkning av påvirkninger med ”omverdenen” (enten dette har vært bevisst reflektert over eller ikke). Dette innebærer ikke ukritisk import av tankegods – den kristne teologiens oppgave er nettopp å være en kritisk tolker av ulike perspektiver på livet og på Gud, i lys av Skriften og kristen tradisjon.

For det andre hender det at nye, og tilsynelatende fremmede, perspektiver kan hjelpe en til å få øye på trekk ved kristen tradisjon som har vært glemt eller undertrykket. Den som leser bibeltekster og tekster fra kirkens historie med ”økologiske briller” vil kanskje oppdage en spiritualitet, estetikk og etikk for vår omgang med skaperverket som er relevant også i dag – og som er gjenkjennelig som sann kristendom.

I denne studiesamlingen er målet å se nærmere på hvordan et økologisk perspektiv kan åpne opp for litt andre tolkninger enn de tradisjonelle – også i forhold til helt sentrale deler av kristen tro. Uten å gå dypt inn i økologisk teori vil jeg ta med noen grunnleggende innsikter:

• Kristen teologi har ofte lagt stor vekt på menneskets sinn og sjel, til en viss grad på bekostning av det kroppslige og naturen omkring oss. Tenk f.eks. gjennom hvordan prekener dere har hørt har omtalt frelse, eller helt generelt hvilken del av menneskelivet forkynneren har henvendt seg til. Hvor mange prekener har du hørt/holdt der predikanten skildret dyr eller planter eller i det hele tatt lot menneskets kropp eller naturen som omgir oss komme til syne?
• Kristen teologi har ofte lagt stor vekt på mennesket som en (god) forvalter av naturen, men ikke så ofte sett mennesket som del av naturen. Et økologisk perspektiv kan bidra til større bredde i hvordan vi tenker om forholdet mellom menneske og skaperverk, der mennesket fortsatt kan identifisere seg med bildene som forvalter og gartner, men samtidig utvide dette til også å se seg som mottaker av skaperverket og som del av skaperverket.
• Mens særlig luthersk teologi har vektlagt hvordan Gud fortsetter sitt skaperverk gjennom våre gode gjerninger for vår neste, og vår nestes gode gjerninger mot oss, har en sjelden belyst hvordan vi også skylder hele skaperverket å gjøre godt, og hvordan naturen holder oss i live og gir oss så mye godt.
• I teologien har en gjerne arbeidet mye med å gi en samlet, ”systematisk” fremstilling av temaer som kristologi, antropologi, sakramentene, frelseslære osv. Men forståelsen av naturen, det skapte, det kroppslige – og mennesket både som en del av naturen og relatert til naturen har ikke vært tematisert like grundig.

Hvordan kan disse punktene utfordre din teologiske refleksjon, særlig i forbindelse med prekenarbeidet? Hva kan et økologisk perspektiv bety i forhold til hvordan vi leser bibeltekstene; hva vi ser etter, hvilke spørsmål vi stiller? Hva kan et økologisk perspektiv bety i forhold til forståelsen av hva som er lov og hva som er evangelium i prekenteksten? Og: Kan et økologisk perspektiv ha betydning for hvordan vi arbeider med utformingen og fremføringen av prekenene våre?

Fredrik Saxegaard

Del 1: Økodiakoni

Del 2: Hvem vil fordunkle min plan?

Del 1: Økodiakoni

”Hvem er så min neste?” Spørsmålet er knyttet til det dobbelte kjærlighetsbud, og ble utgangspunktet for diakoniens paradigmefortelling, liknelsen om den barmhjertige samaritan. (Luk 10,25-37) Økodiakonien handler om at dette spørsmålet må stilles på nytt i lys av vår tids økologiske krise.

”Økodiakoni” er et ord som utfordrer kirken på hvordan man forstår den kristne omsorgstjenesten. I dag vet vi at våre klimautslipp rammer fattige mennesker på et helt annet sted på kloden. Vi vet også at livsbetingelsene for kommende generasjoner er avhengig av hva vi gjør mot skaperverket i dag.

At kirkens omsorgstjeneste – diakonien – også skulle omfatte skaperverket, burde derfor være opplagt. Men vern om skaperverket skulle ikke begrunnes i omsorgen for medmennesket alene. Det handler også om omsorg for våre medskapninger, og at disse trekkes inn i vår solidaritetstanke.

Hvem er så min neste? En tradisjonell samisk fortelling forteller at en gang i fortiden hadde alt i naturen evnen til å snakke, og de skal få den tilbake på dommedag: I den gamle tiden kunne alle dyr, trær og alt som finnes på jorden, snakke, og slik skal de igjen snakke når tiden for dommen kommer. […] Og på dommedag kommer først hunden – og deretter alle de andre naturskapningene som har vært under menneskets herredømme – og anklager dem som har satt dem i ekstra hardt arbeid eller lagt tunge bører på dem og endatil slått dem. Og stakkars det dyret som ikke har munn til å si i fra at det ikke klarer å trekke, og derfor trekker og bærer så tungt at det er nær ved å miste livet. Mennesket har også hørt den forskrekkelige lyden dyret gir fra seg, som av og til høres som en sukkende stemme, og i hvertfall en slik fæl stemme som nærmest går gjennom marg og bein på et mennesket som ikke er for hardhjertet. Derfor skulle enhver huske å ikke være for hard mot sine undersotter, enten det er mennesker eller naturskapninger. (Min oversettelse fra nordsamisk, Johan Turi: 1910)

Vestlig tradisjon har i stor grad begrenset solidaritetstanken til å omfatte mennesket. Resten av skaperverket har derfor ofte blitt definert ut fra menneskelig nytteverdi. Urfolks tradisjonelle tenkning, her representert ved samisk tradisjon, viser oss imidlertid en annen måte å tenke på. Naturens skapninger har ikke bare egenverdi. De er levende subjekter med en stemme både i møte med Gud og mennesker.

Fortellingen bærer preg av et møte mellom gamle samiske forestillinger og bibelsk tankegods. Kanskje er den til og med uttrykk for en folkelig økoteologisk bibellesning. Uansett, fortellingen åpner opp for en refleksjon omkring fortolkningen av visse bibeltekster. Tanken om dommen er et bibelsk motiv, og ikke hentet fra tradisjonell samisk religion. Men at dyrene gis plass i dommen med en egen stemme i møte med Gud og mennesker er uvant. Har dette overhodet noe med den bibelske fortelling å gjøre?

I sammenheng med den økologiske pakten i Noa-fortellingen sier Gud: ”Jeg vil kreve både dyr og mennesker til regnskap.” (1 Mos 9,5b) Dette kan faktisk tolkes som at også dyrene gis en plass i dommen. Kanskje har dette ordet blitt lest i lys av samisk tradisjon og åpnet opp for en økologisk fortolkning av Jesus ord om ”disse mine minste” i domsscenen i Matt 25? Det ville i så fall gi en samklang med en annen nytestamentlige tekst. Dyrets ”sukkende stemme” i den samiske fortellingen kan nemlig være en bevisst henspilling på skaperverkets sukk i Rom 8,21-22. Dette er ikke usannsynlig da det er påfallende at den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius (1800-1861) i flere av sine juleprekener nettopp spiller på motivet om ”skapningens sukk” i tilknytning til eselet og oksen i stallen. ”Om ikke herberget i Betlehem tar i mot Guds Sønn, så tar i alle fall de imot ham som sukker liksom naturskapningene”, sier Læstadius, ”for naturskapningene [altså eselet og oksen] sukker og varmer Guds Sønn med sin pust.” Om det i så fall er Læstadius som har hentet inspirasjon fra en eksisterende samisk fortellertradisjon, eller om det er fortellingen som er preget av hans forkynnelse vites ikke.

”Hvem er så min neste?” Diakonien må til enhver tid la seg utfordre av dette spørsmålet. Da Jesus ble stilt dette spørsmålet, svarte han med å fortelle en fortelling som siden ble paradigmatisk for kristen diakoni, nemlig liknelsen om den barmhjertige samaritan. (Luk 10,25-37) Med denne fortellingen utfordret Jesus på en grunnleggende måte grensene samtidens jødedom satte for sin solidaritet. ”Nesten” var ensbetydende med en landsmann, og det provoserende i Jesu fortelling er at han lar en person fra det foraktede folket samaritanene fylle nestekjærligheten med et nytt grensesprengende innhold.

Stilt overfor vår tids miljøkrise er vår nestekjærlighet stilt på prøve på nytt. Økodiakonien utfordrer oss til å se det dobbelte kjærlighetsbudet i en økologisk ramme. Vi kan ikke sette en grense for vår kjærlighet og omsorg ved mennesket. Også medskapningen er gitt en stemme overfor Gud og mennesker.

Tore Johnsen

Del 2: – Hvem er det som vil fordunkle min plan?

Tekstutdrag fra Jobs bok, kap 38, 2-11 og 22-30.

Hvem er det som vil fordunkle min plan
med uforstandige ord?
Spenn beltet om livet som en mann,
så vil jeg spørre deg,
og du skal svare.
Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll?
Hvis du har innsikt,
så fortell meg om det.
Hvem har fastsatt dens mål – det vet du vel?
Hvem spente målesnor ut over den?
Hvor ble dens sokler senket ned,
og hvem la ned dens hjørnestein,
mens alle morgenstjerner jublet,
og alle Guds sønner ropte av fryd?
Hvem stengte for havet med porter,
da det brøt skummende fram fra dypet,
den gang jeg kledde det med skyer
og svøpte det i tett skodde,
den gang jeg satte en grense for det
og stengte med bom og dører?
Hit kommer du, sa jeg, ikke lenger,
her skal dine brautende bølger stanse.

Har du vært der snøen kommer fra,
har du sett lagrene av hagl?
Hvordan kommer en dit hvor lyset deler seg,
og hvor østavinden brer seg over jorden?
Hvem laget renner for flommen av vann,
hvem bante vei for torden og lyn,
så det regnet over land der ingen bor,
over ubygd ødemark,
så den øde ørken fikk rikelig med vann,
og gresset grodde fra grunnen?
Har regnet noen far?
Og hvem har avlet duggdråpene?
Hvilket morsliv kommer isen fra,
hvem har født rimet som faller fra himmelen,
når vannet fryser og blir som stein,
og havdypets flate dekkes av is?

Tekstbetraktning

Har du vært ute ved havet når stormen raser, eller gått langs ei strand og sett hvordan de skummende bølgene mases i stykker til skum? Eller har du stått under stjerner og nordlys på en nattehimmel og tenkt over avstanden ut til det dansende sløret i verdensrommet? Da vet du noe om universet og dets Skaper. Og du vet noe om deg selv. De veldige dimensjonene inngyter respekt og ærefrykt. I Guds svar til Job ser vi hvordan mennesket sammen med hav, snø og is er en del av skaperverket. Gud svarer gjennom stormen. I det voldsomste vi kan oppleve av vær svarer Gud Job og vennene hans, og stiller spørsmål og gåter som får enhver selvrettferdig, selvgod menneskemunn til å lukkes og tie. Som mennesker, skapt i Guds bilde, er vi satt inn i skaperverket. Satt til å forvalte og passe på, satt til å passe på den fine balansen mellom det vi har fått til låns og hvordan vi kan leve med naturen. Vi vet at vi har forstyrret denne fint innstilte balansen. I den økologiske stormen som nå har begynt å blåse opp rundt oss, forlater ikke Gud mennesket fordi vi har handlet imot Guds vilje og forårsaket stormen. Gud har gitt oss den viten som skal til for å skape forandring. Gud kan enda omskape hjertene, om vi slipper Gud til. Derfor er det håp.

Herborg Finnset Heiene

Hovedkonklusjonen er meget klar. Verken Lavutslippets rapport, Klimameldingen eller Klimaforliket er særlig opptatt av holdningsendring og livsstil. Tvert om er det riktigere å si at disse temaene er bevisst holdt utenfor. I den grad man er opptatt av forbruk, blir dette i svært liten grads satt i sammenheng med holdningsendring og livsstil. Et godt eksempel på dette er hentet fra Lavutslippsutvalgets innstilling (se lavutslipp.no), der det rett ut sies at de tiltakene som man har fokusert på, må være politisk realiserbare, noe som utelukker radikale holdningsendringer: “Politisk realiserbare. Utvalget har fokusert på tiltak som bedømmes å være politisk realiserbare dersom det utvikles gode virkemidler. En rekke tiltak som krever store holdningsendringer er derfor utelatt” (NOU 2006:18, s. 11).

Man ser derfor for seg at man må kutte i utslipp ved hjelp av andre virkemidler, uten at levestandarden vil senkes, tvert i mot. På samme tid innrømmer Lavutslippsutvalget at eventuelle livsstilsendringer utvilsomt ville kunnet påvirke utslippene i Norge fremover.

Man innrømmer altså at det ville ha stor effekt om man nettopp fikk endret enkeltpersoners holdninger, livsstil og forbruk slik at man som en konsekvens av dette fikk senket behovet for energi, og dermed begrenset utslippene. For alt henger sammen med alt: Kjøper jeg en ny laptop, må den først produseres et sted (i Østen), før den transporteres lang vei – begge deler svært energikrevende og utslippsdrivende.

Kanskje kan man stille det på denne formelen: Økt behovstilfredsstillelse, vil i de fleste tilfeller kreve økt energiforbruk og økte utslipp av klimagasser. Dette spørsmålet er på mange måter globalt. Det globale består i at vi med vår Vestlige/Nordlige livsstil og levestandard genererer et stort energiforbruk, som i seg selv er miljøødeleggende langt utover det landområdet vi selv legger beslag på. Dette kommer dels av at atmosfæriske endringer rammer blindt, dels av at produksjonsland bærer omkostninger som vi som forbrukere slipper å bære. Skulle i tillegg mennesker i land som er eller har vært regnet som underutviklede, tillate seg samme levestandard og forbruksmønster, så ville jordens helse i enda større grad bli forverret. Det er nøyaktig dette som i vår tid ved at millioner av mennesker løftes ut av fattigdom – og inn i den form for forbruk vi selv holder oss med. Det er derfor grunn til å sette søkelyset på vår egen levestandard og livsstil.

I kapitlet “Økoteologi, konsumpsjon og livsstil” beskriver Bård Mæland hvordan det tilsynelatende uskyldige og velfortjente faktum at vi beveger oss mye for tiden, både innenlands og utenlands, kanskje ikke er så uproblematisk likevel. For tiden er det ikke noe oppsiktsvekkende med å sette søkelyset på at vi reiser for mye med fly, bruker bilen unødig mye, og bør legge om disse vanene. Denne teksten forsøker imidlertid å gå dypere ned i vår “bevegelseslivsstil” og “forbrukslivsstil”, ved å se på hvordan opplevelsen av kjedsomhet både setter oss i bevegelse og driver oss til å holde et høyt forbruk.

Kjedsomhet kan beskrives som mangel på stimuli, mangel på mening, mangel på fylde, mangel på variasjon. Kjedsomhet kan være en overfladisk og lett irritasjon over lange bilkøer eller venting på tog som aldri kommer. Men det kan også være en dyp forakt for stedet hvor man bor, yrket man har, tiden man har (for mye av, og som man derfor forsøker å slå i hjel!), og tingene man har (nytt kjøkken igjen?). I det siste tilfellet vil enten forflytning og bevegelse (for en tid) kunne lindre noe av den tomheten man opplever, eller det at man kjøper seg noe nytt som forhåpentligvis kan dempe desperasjonen, skape glede og stille “tørsten”. Spørsmålet Mæland stiller seg er hvorvidt slike handlingsmønstre mer enn å løse problemene, står i fare for å forsterke dem. Hva er så løsningen? Begrense reisingen? Dempe forbruket? Gå inn i den indre uroen som gjør oss misfornøyde og rastløse?

Gard Lindseth

I essayet hevdet White at det teknisk-mekanistiske syn på naturen som rådde grunnen i Vesten i stor grad kunne tilbakeføres til en jødisk-kristen forståelse av menneskets forhold til skaperverket karakterisert ved hjelp av ord som ”herredømme” og ”utbytting” (jf. 1 Mos 1,26-29). Han mente å kunne se en intim sammenheng mellom et kristent verdensbilde (”herredømmeteologi”) og den vitenskapelig-teknologiske utvikling som hadde ført verden opp i den økologiske krisen man på den tiden så utvikle seg. Ved at naturen mistet sin hellighet (avsakralisering), og ble oppfattet som en ”ting” og en ”råvare”, ble det tilsvarende lettere å utnytte den til menneskelige formål. Med den industrielle utviklingen som etter hvert skjøt fart, befant plutselig kristendommen seg i en ukritisk allianse med teknologi og vitenskap, med miljøødeleggelser som følge.

Nå mente ikke White at man skulle kaste den jødisk-kristne tradisjon over bord. Tvert imot, hos personer som for eksempel Frans av Assisi så han potensial for å utnytte den kristne tradisjonen til å utvikle alternativer til et teknisk-mekanistisk syn på naturen. På samme måte som kristendommen hadde bidratt til den økologiske krisen på 1960-tallet, måtte den også bidra til å gjøre noe med problemet.  Mens mange i dag oppfatter kirken som en tydelig og til dels radikal bidragsyter i miljø- og klimaspørsmål, kan man altså på bakgrunn av Whites essay spørre seg om kristendommen i dag arbeider for å løse problemer den selv har bidratt til å skape.

Spørsmålet er naturligvis sammensatt. En måte å løse det opp på, er å skille mellom hvordan den kristne kirke de senere århundrer har legitimert rovdrift på naturen, og hvorvidt dette nærmest skyldes en defekt i Bibelens vitnesbyrd om Gud. Satt på spissen: La gå at kirken og kristendommen kan ha bidratt til å legitimere industrialiseringens naturutbytting, men det trenger ikke bety at det samlede perspektivet på Gud, menneske og natur i Bibelen er feil. Er det slik at Gud har bedt menneskene behandle skaperverket på en måte som i sin konsekvens er selvødeleggende, eller innebærer dette en misforståelse? På en måte er det både anakronistisk og urettferdig å stille dette spørsmålet slik.

Forsøplet natur, urent grunnvann, sur nedbør og opphopning av klimagasser i atmosfæren, er tilstandsbeskrivelser av skaperverket som ligger utenfor horisonten til Bibelens forfattere. Skal vi komme på sporet av hvordan vi på en rett måte skal forholde oss til skaperverket, så må man på mange måter starte i andre enden, med disse spørsmålene:

a. Hvilke tanker har Gud hatt med å skape verden, og fortsatt bevare den?

b. Hvordan knytter Gud seg selv til skaperverket?

Det kan være fruktbart å ta med seg disse to spørsmålene når man i fortsettelsen skal studere de utvalgte bibeltekstene fra både Det gamle og Det nye testamente.

Bård Mæland

En noe mer utførlig beskrivelse av denne historien er beskrevet av Hans-Jürgen Schorre i artikkelen Fordypning 2: “Kirkens arbeid 1969-2008″.

Allerede Bispemøtet 1969 vedtok en uttalelse under overskrift “Forurensing av natur og folkeliv”. 1962 hadde den amerikanske biolog og forfatteren Rachel Carlson utgitt boken “Silent Spring” som av mange blir ansett som en viktig brikke i starten av den globale miljøbevisstheten.

Kirkenes Verdensråd programfestet arbeidet med “Justice, peace and integrity of creation” allerede i 1983 i Vancouver, dette var fire år før Brundtland-kommisjonen la fram rapporten Vår felles framtid for FN. Selve begrepet sustainable development ble brukt/etablert for første gang i dette kirkelige arbeid.

På bakgrunn av dette behandlet Kirkemøtet 1989 uttalelsen “Vern om livet”.

I 1992 ble utredningen “Forbrukersamfunnet som etisk utfordring“ lagt fram for Bispemøtet. Bispemøtet vedtok en lengre uttalelse om emnet, og både utredningen og uttalelsen vakte oppsikt i så vel kirke, som det politiske miljø og i arbeidslivet.

Kirkemøtet 1996 behandlet saken under betegnelsen “Forbruk og rettferd” og formulerte resultatet som en liturgisk hilsen i brevform. Vedtaket ble sendt av Kirkerådet til alle menigheter og utfordrer alle nivåer i kirken til engasjement.

Vedtaket i 1996 regner opp ni områder for konkret handling for årene fremover og er på mange måter oppstarten til et omfattende arbeid sentralt, på bispedømmenivå og i mange menigheter.

Kirkemøtet 2001 behandlet på nytt sakskomplekset på bakgrunn av en omfattende evaluering av arbeidet så langt. I vedtaket fra Kirkemøtet 2001 ble det sagt at …Visjonen må være å gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse.

2002 mottok den ortodokse Patriark Bartolomeus Sofie-prisen i Oslo for sitt langvarige engasjement for verdens hav.

Kirkemøtet 2003 behandlet miljøtemaet under overskriften “Vern om havet” med fokus på forvaltningen av våre nordlige havområder, fiskeriforvaltningen, oppdrettsnæringen og oljeutvinningen. Her vedtok Kirkemøtet bl.a. å innføre feiringen av “Skaperverkets dag”. Bakgrunn var “Nordsjøseilasen“, en firedagers seilas og seminarrekke juni 2003. Her samlet Den norske kirke over 60 representanter fra politikk og forvaltning, forskning, miljøvern og næringsliv i Norge, sammen med representanter for kirker fra åtte land rundt Nordsjøen til en pilgrimsreise på Nordsjøen i forkant av KEKs (Konferansen av europeiske kirker) generalforsamling i Trondheim.

En slutterklæring fra denne reisen ble undertegnet etter at man hadde passert Geirangerfjorden: “The Geiranger-declaration on responsible stewardship”.

Hans Jürgen Schorre

Kirkemøtet 2007 hadde fokus på miljø- og klimautfordringene og sto under overskriften «Himmelens og jordens Skaper». I saken “Truet liv-troens svar” utfordrer Kirkemøtet regjering og Storting til å inngå en tverrpolitisk allianse for å vedta et omfattende og ambisiøst klimaforlik. Og det mener Kirkemøtet må føre til kraftige kutt i Norges klimagassutslipp og at landet aktivt bidrar til global bærekraftig bruk av jordas ressurser. Kirkemøtet sier at Norge har et spesielt ansvar som petroleumsprodusent og forvalter av enorme inntekter av denne produksjonen. Kirkemøtet vil umiddelbart ha iverksatt en bærekraftsreform for miljøet fram mot reformasjonsjubileet i 2017. Dyptgripende endringer skal gjennomføres og reformen skal berøre all kirkelig virksomhet, og Kirkerådet ble bedt om å utarbeide en milepælplan som beskriver hvordan dette skal gjøres.Kirkemøtet 2008 behandlet den bestilte milepælplanen. Det ble vedtatt at satsingen fremover skal gjennomføres i rammen av et stort økumenisk samarbeidsprosjekt under overskrift “Skaperverk og bærekraft. Et felles kirkelig tiår for endring i kirke og samfunn”. Hovedsamarbeidspartnere i dette blir Norges Kristne råd og Kirkens Nødhjelp. Gjennom dette samarbeidet vil Den norske kirke blant annet “skape håp og fremtidstro med ord og handling”. Kirkemøtet sluttet seg også enstemmig til uttalelsen “En rettferdig klimaavtale” som blant annet ber regjeringen jobbe for et overordnet reduksjonsmål når det gjelder klimagassutslipp i forbindelse med FNs klimaforhandlinger.

Den norske kirke har som en landsdekkende kirke med ressurser og stor medlemsmasse muligheter for å påvirke politikken. Godt miljøarbeid i kirken gir kirken legitimitet hos politikerne i disse spørsmålene, og entusiasme for klima- og miljøpolitikk blant kirkens medlemmer kan gi politikerne ryggdekning for nye tiltak og forslag. Kirken har ved flere anledninger uttalt seg politisk i disse spørsmålene. Da Kirkemøtet 2007 behandlet saken ”Truet liv – troens svar”, ble regjeringen blant annet bedt om å ”arbeide for en ny og mer ambisiøs klimaavtale” og sette av ”en større andel av Statens Pensjonsfond Utland til klimaforskning”. Slike vedtak viser at kirken ser seg selv som politisk aktør med et ansvar for å gi utfordringer til politiske myndigheter. Dette er imidlertid ikke uproblematisk. Jo lengre kirken beveger seg innover i det politiske landskapet og forsøker å påvirke de beslutninger som fattes i klima- og miljøpolitikken, desto mer aktuelt blir det å spørre: Er det mulig å bevare folkekirken som åpen og inkluderende og samtidig være radikal i klimapolitikken?

Kirken er ikke noe politisk parti, og kirken ikke bør legge en bestemt politisk ideologi til grunn for sitt engasjement. Kirken er først og fremst et fellesskap av troende, ikke et meningsfellesskap. Den norske kirkes klima- og miljøengasjement bør derfor grunnlegges på et nivå som gjør at mennesker med ulikt politisk ståsted kan slutte seg til arbeidet. Samtidig må det være rom for å være radikal, offensiv og refsende. Kirken er både sentral og lokal, den er grasrot og valgte representanter, og den har aktive og passive medlemmer. Når det nå er slik at Den norske kirkes har et aktivt miljø og klimaarbeid, er det ikke fordi den alltid har spurt sine medlemmer om hva den skal mene eller bør gjøre. Det skyldes snarere at det finnes biskoper og aktive kirkemedlemmer i råd og utvalg som har engasjert seg i disse spørsmålene, og slik har dokumenter, uttalelser og miljøprosjekter i kirken blitt til. Når det hittil ikke er store protester mot kirkens miljøarbeid, eller når uttalelser fra Kirkemøte ikke skaper større debatt eller uenighet innad i kirken, kan det være et signal om at dets medlemmer er enige i kirkens profil på området, og at den kan fortsette i den retningen den har meislet ut. Men, det er også en mulighet for at kirkens politisk engasjement i klima- og miljøpolitikken ikke provoserer eller utfordrer tilstrekkelig?

I sin artikkel Gå i fred og tjen Herren med hellig uro – En kommentar til Kirkemøtets vedtak i klimasaken tar Tale Hungnes til orde for at: ”En effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig internasjonal klimaavtale” må være hovedmålet for Den norske kirkes klimaengasjement. Hun argumenterer for at dette målet bør være retningsgivende for hvordan klimavedtaket fra Kirkemøtet 2007 realiseres på alle ulike nivå i kirkelandskapet. Det innebærer en klar prioritering i retning av at kirken bør jobbe mer aktivt med de politiske spørsmålene; den må våge å utfordre oljeindustrien og rike lands manglendes politiske vilje til handling i mye større grad. Når klimaspørsmålet først og fremst er et maktspørsmål, kan ikke kirkens klimaengasjement kun være knyttet til individorientert arbeid for holdnings- og livsstilsendringer. Tale Hungnes skriver: ”Det viktigste i klimasaken er nemlig ikke de prosessene som skjer i hver enkelts sinn eller i hver enkelt menighet, det er ikke enkeltmenneskers holdninger eller livsstilsvalg. Det viktigste er systemisk: Å få på plass et effektivt politisk rammeverk som sikrer at klimagassutslippene går ned og at dette skjer på en måte som sikrer alle mennesker rett til utvikling”.

Tale Hungnes artikkel er et eksempel på at kirken i mye større grad må våge å utfordre makten, med alt det innebærer av fare for å bli latterliggjort, kritisert og umyndiggjort av myndigheter og makter. For kirken selv kan det få den konsekvens at folk melder seg ut av den fordi de mener den er for radikal eller går for langt.

Spørsmålet er om kirken bør eller kan spille en slik aktiv politisk rolle med et så tydelig kritikk av makten? Alvoret i klimakrisen betviles av stadig færre, og mennesker er engasjerte, bekymrete og usikre i forhold til utviklingen. Men, samtidig er det viktig å diskutere hvordan vi best kan være kirke i disse spørsmålene og hva som er vår særegne rolle. Som kirke må en leve med at dets medlemmer og representanter har ulike meninger, og denne uenigheten er til det gode så lenge den bidrar til diskusjoner og engasjement. Samtidig reiser kirkens engasjement i klima og miljøspørsmålet mer grunnleggende spørsmål om hvor langt kirkens politiske engasjement bør strekke seg. Er det virkelig behov for en kirkelig deltakelse i politikken – og står kirken i fare for å underkjenne det personlige ansvar for å reflektere over hva som er riktig å mene i politisk spørsmål?

Gard Lindseth

Dette er det største og det første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.

Gudstjenesten som skaperverksrelasjon

I sin bok “Mänsklig gudstjänst” (Verbum, Stockholm, 2006) skriver Martin Modéus i kapitlet “Gudstjänsten som relationsgestaltning” (s 26 ff.) at det gode livet hviler på de tre grunnrelasjonene som uttrykkes i kjærlighetsbudet. Hele livet skal preges av disse relasjonene – og dermed blir de grunnlegende også for gudstjenesten:

“Om vi anser at gudstjänsten skall sammanfatta kristen tro, så blir den sammanhanget framför andra där vi utmanas at förverkliga dessa relationer.”

Modéus er ganske tydelig på at relasjonen til min neste også omfatter naturen og hele skaperverket: “eftersom naturen och hela skapelsen inngår i begreppet medmänniska. För detta handlar om människans sätt att relatera til hela sin omgivning”.

Det er en stor utfordring å la alle relasjoner komme til uttrykk i enhver gudstjeneste. Rett og slett fordi alle relasjoner henger sammen. Det er umulig å elske Gud, uten å elske sin bror (jfr. 1 Joh 4,20-21). Det er umulig å elske Gud, det er umulig å ha en god gudsrelasjon, uten å bry seg om sin neste og hele skaperverket. Å la skaperverksrelasjonen være en naturlig del av “min neste – relasjon” både i hverdagsliv og gudstjeneste er å ta på alvor at vi er skapt i Guds bilde til å ta vare på dyrene og naturen – ja, hele skaperverket (1 Mos 1,26-31) som Guds gode forvaltere på jorden.

Skapningen stønner og lider – et liturgisk grunnperspektiv (Rom 8, 22-27):

Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.

Olav Fykse Tveit skriver i en betraktning over denne teksten (Grønn Kirkebok, 2007, s.189-190):

“I Romarbrevet brettar Paulus ut livets realitetar, slik dei er for alle menneske. Om ein er jøde eller grekar, ung eller gamal, gift eller einsleg – står vi alle utan ære. For Gud. Det er den indre sida av menneskelivet som vert vist fram i desse orda. Der ein veit at ikkje alt er som det skal vere. Ja, meir enn det, der ein kjenner og føler på at ikkje alt er som det skal vere. Livet er forgjengeleg, livet er mangelfullt, livet har skuggar. Det er ikkje umenneskeleg å sukke og stønne, det er ein normal reaksjon på livets bakside. Og dette er ikkje mennesket åleine om, dette har vi felles med alt som lever. Like lite som det er kyrkja si oppgåve å fornekte eller forskjønne livets mange sider, like lite er det kyrkja si oppgåve å forkynne at livet er elendig. Kyrkja si oppgåve er ikkje å trykkje menneske ned, å gjere menneske motlause eller redde. At livet er forgjengeleg, truga, farleg og sårbart merkar vi uansett. Kyrkja er sett til å forkynne at det er eit håp som kan setje alt i eit anna lys.

Skapningen sukkar og stønnar. Det er ikkje berre eit teikn på livets forgjengelige sider. Det er også eit teikn på lengten, på håpet om noko nytt: Livet kan bli annleis. Å håpe forandrar livet. Ikkje berre når håpet vert oppfylt, men alt no. For det får oss alle til å vere solidariske med kvarandre og med skaparverket i alle sukk etter noko nytt. Det får oss til å vere ærlege og ikkje fornekte det som er vanskeleg. Og heller søkje etter endring. Fordi endring er mogeleg. Og kyrkja skal vere den som ber – både dei tause og dei uttalte sukk. Anden sjølv hjelper oss å be. I trua på at Gud er både skapar og frelsar.”

Gudstjenestens liturgi øser av skaperverkets og inkarnasjonens kilder

Øystein Bjørdal skriver i fordypningsartikkelen (modifisert versjon av artikkelen “Grønn liturgi” i Schorre m.fl. Grønn Postill, s.165 ff, Verbum 2001):

“Skaperverket er Guds verk. Både Det gamle testamente og Det nye testamente er rike på bilder, fortellinger og hendelser som dokumenterer tilhørighetens mellom Gud og Guds skaperverk. Det som er spesielt betydningsfullt i forbindelse med liturgi og gudstjenesteforståelse er at Gud har knyttet sin frelsesformidling til skaperverket. Bibelske tanker om forsoning og forløsning er ikke en flukt fra skaperverket, men snarere et fokus på Guds mening med skapningen. Gud ble menneske, han tok kjøtt og blod på seg for at vi mennesker, som er av kjøtt og blod, gjennom hans liv skulle få del i guddommelig liv. Inkarnasjonen er vesentlig for å forstå skapelse og gjenløsing i bibelsk teologi. Den er høydepunktet i den frelseshistorie som kommer til oss i kroppslig, fysisk form i Jesus Kristi liv og gjerning.

Den kristne gudstjenesten kan på en måte tenkes å være en vedvarende respons på inkarnasjonen. På denne måten bør også den kristne gudstjenesten ha den dypeste mening for menneskelig liv og drama på jorden. Opplever vi det slik i våre gudstjenester? Hva må til for at liturgien skal bli enda mer eksistensiell, fylt av frelse og redning for mennesker og fylt av skaperlivets drama og håp?”

I gudstjenesten tar vi søndag etter søndag del i skaperverkets lovsang til Skaperen. I dåpens vann og nattverdens brød og vin innvies både jordens elementer, naturens frukter og våre hendes arbeid til å tjene Guds frelsesplan. Dette syn på gudstjenesten må forkynnes i våre menigheter. Slik kan det vokse fram en ny kjærlighet til skaperverkets med feste i troens sentrum. (Fra Kirkemøtet 1989)

Estrid Hessellund

Studiematerialet kan brukes av alle som har lyst. Utgangspunktet er samlinger i prostilag, men flere av temaene egner seg for menighetsråd, kirkelige ansattegrupper, gudstjeneste- eller diakoniutvalg, bibelgrupper, fellesmøter mellom menigheter og lokallag av miljøvernorganisasjoner.

Den norske kirke vil være en pådriver for klimaet i ord og handling. Presteforeningen støtter de vedtakene kirken har gjort i spørsmål om bærekraftig utvikling og globalisering.

Klimakirken.no er ett av flere tiltak som skal bidra til økt bevissthet, økoteologisk refleksjon og “glokal” handling. Studieopplegget er utarbeidet av Presteforeningen, Misjonshøgskolen og representanter for de sentralkirkelige rådene.

På denne forsiden finner du mer informasjon:

En veiviser til hvordan studieopplegget og nettsiden er bygget opp finner du her.

En introduksjon for lokal studieansvarlig finner du her.

Se forøvrig de andre artiklene på forsiden for innspill til liturgier, lenker til mer materiale osv.

Det er ingen kostnader forbundet med å bruke Klimakirken. Vi setter pris på om grupper som gjennomfører deler av, eller hele, studieopplegget gir en melding, slik at vi vet litt om aktiviteten. Send også gjerne tilbakemelding underveis – eller etter endt bruk - om hvordan dere synes Klimakirken fungerer. Alle henvendelser bes sendt som e-post.

Litt om perspektivet på studieopplegget

Utgangspunktet for Klimakirken.no er det vedtaket Kirkemøtet 2007 gjorde i forbindelse med klimakrisen.

Verden står så å si på kanten av stupet, og det er nødvendig med smertefull og forpliktende handling nå!

Samtidig trekker Kirkemøtet trådene til problemstillinger som rekker videre enn bare klimaet (se bl.a. KM 07/10 om økonomisk globalisering). Vedtaket i saken innebærer også en oppfordring til endring i forhold til global rettferd og bærekraftig utvikling. Studiesamlingene tematiserer denne brede tilnærmingen.

To ord om hver samling

Hvem står bak?

Hvem er Klimakirken laget for?

Hva går det ut på?

Forpliktelser

To ord om hver samling

Klimakirken.no består av opplegg for seks studiesamlinger. Hver samling har et toppmenypunkt (“Klimaets Gud?” osv.); nedtrekksmenyen inneholder så ingrediensene til den enkelte samling. Gruppa bestemmer selv hvor mange av samlingene dere vil bruke, rekkefølgen dere gjennomfører dem i.

Klimaets Gud? Er klimakrisa Bibelens skyld? Eller er det omvendt: Er det bare troen på Gud som har styrke nok til å ta et oppgjør med forbrukskreftene og redde kloden? Hvilken sammenheng er det mellom kristen tro og et engasjement for skaperverket? Studiesamlingen egner seg for mange ulike grupper. Fordypningsartikkelen forutsetter noe kjennskap til Bibel og teologi, men bør samtidig ha interesse for langt flere enn teologer.

Levestandard og livskvalitet: Denne samlingen tematiserer hvilke konsekvenser det får for oss dersom vi virkelig tar innover oss klimakrisa i handling. Kan vi håpe på at den teknologiske utviklingen ikke trenger å stille oss på alt for dramatiske valg? Er det bare en from talemåte, eller er det virkelig slik at nedgang i levestandard ikke må bety nedgang i livskvalitet? Samlingen bør egne seg for ulike grupper.

Skaperverk, miljø og diakoni: Kristen nestekjærlighet retter seg mot andre mennesker. Å bryte ned murer og bygge fellesskap er noe som må skje mennesker imellom. Eller…? Er vi kalt til å ha omsorg også for skaperverket? Og er det nødvendig at vi forsoner oss med dyrene, plantene, ja, hele økosystemet? Samlingen trekker også inn Diakoniplan for Den norske kirke. Samlingen er fortrinnsvis beregnet på grupper som har interesse for diakoni.

Grønn gudstjeneste: På hvilken måte bringer vi skaperverket med oss når vi går inn i kirkerommet? Hvordan kan vi synliggjøre at gudstjenesten favner hele livet; oss selv med sinn og kropper, og alt mangfoldet som naturen rommer? Samlingen trekker bl.a. inn materiale fra gudstjenestereformen. Samlingen er fortrinnsvis beregnet på kirkelige grupper – men i vid forstand.

Økologisk forkynnelse: Det er vel ikke så vanskelig å holde en temapreken om natur og miljøansvar. Men hvordan kan vi inkludere økoteologiske perspektiver i alle søndagspreknene våre? Samlingen utfordrer til å arbeide i grupper med forkynnelsen på de tre store høytidene: Jul, påske og pinse. Samlingen er først og fremst beregnet på prestegrupper.

Kirkens politiske røst: Hva kan kirken si som kirken, og hva kan vi ikke si, i politiske spørsmål? Hva slags språk bør kirken snakke? Hvordan bør vi handle, lokalt og globalt? Samlingen bør være av interesse for mange ulike grupper; den har også flere valgmuligheter enn de andre samlingene.

Hvem står bak?

Klimakirken er kommet til på initiativ fra ledelsen i hhv. Presteforeningen og Kirkerådet. Studieopplegget er utarbeidet av en gruppe med folk fra de sentralkirkelige råd, Presteforeningen og Misjonshøgskolen:

• Estrid Hessellund er daglig leder i Kirkens Nord-Sør-Informasjon (KUI), og er ansvarlig for samlingene om “Grønn gudstjeneste” og “SKaperverk, miljø og diakoni”.
• Gard Lindseth er rådgiver i Mellomkirkelig råd, der han arbeider særskilt med spørsmål knyttet til menneskerettigheter, fred og forsoning og global bærekraftig utvikling (går f.o.m. påsken 2009 over i ny stilling i Miljøverndepartementet). Gard har utarbeidet studiesamlingene om “Levestandard og livskvalitet” og “Kirkens politiske stemme”.
• Bård Mæland er professor ved Misjonshøgskolen og har bl.a. vært redaktør av boka “Økoteologi”. Bård er ansvarlig for samlingen “Klimaets Gud?”.
• Fredrik Saxegaard er seniorrådgiver i Presteforeningen, og er ansvarlig for den pedagogiske tilretteleggingen. I tillegg er han ansvarlig for samlingen om “Økologisk forkynnelse”.
• Hans Jürgen Schorre er seniorrådgiver i Kirkerådet, og arbeider med miljø, forbruk og rettferd, bl.a. i ulike nettverk. Hans Jürgen har skrevet oversiktsartiklene om hhv. Den norske kirkes miljøvernengasjement og hvilke temaer som egentlig hører til innenfor temafeltet “miljø”.

Hvem er Klimakirken laget for?

Presteforeningen har lang tradisjon med å utarbeide studieopplegg til bruk i prostilagene. Også Klimakirken er tenkt inn i en slik sammenheng. Samtidig håper vi at det kan ha interesse for en videre målgruppe:

• Kanskje alle de ansatte i et eller flere sogn kunne ha glede av å arbeide med noen av temaene?
• Kanskje et menighetsråd, et gudstjeneste- eller diakoniutvalg?
• Kanskje en bibelgruppe, en misjonsforening?
• Kanskje kunne en invitere til studiesamlinger med folk som er engasjerte på flere eller forskjellig hold: F.eks. noen fra en menighet, noen fra en miljøorganisasjon, noen som arbeider i kommunen osv.?

Det er ikke sikkert at alle studiesamlingene, eller alt stoffet i en samling, er like aktuelt for alle. Men vi tror de aller fleste vil finne noe som kan være viktig og spennende å drøfte sammen.

Hva går det ut på?

Klimakirken skiller seg fra tidligere studieopplegg ved å være nettbasert. Deltakerne trenger ingen bok, og det er i utgangspunktet ikke nødvendig å ta noen utskrifter. Vi vil imidlertid anbefale at studieleder tar utskrift av veiledningen for hver samling og for hele studiet. I tillegg kan det være tjenlig om en deler ut introduksjonsteksten til alle hver gang.

Programmet er nokså likt fra gang til gang:

Samlingene innledes (etter en selvvalgt liturgisk åpning el.l.) med at en ser et videoklipp. Til fire av samlingene er dette av typen “5 på gate”, og mest ment som en lett igangsetter. To av videoklippene er mer utførlige intervjuer, og mer integrert i studieopplegget (Kari Veiteberg og Halvor Nordhaug).

Dernest leser en introduksjonsteksten sammen. Vi anbefaler at alle deltakere har lest denne teksten på forhånd, samtidig som den bør leses eller iallefall gjennomgås i samlingen.

Etter en samtale om videoklipp og introtekst er det mulig å gå videre i en fordypningsfase. Vi tror at det som regel ikke kan forventes av alle har lest fordypningsteksten, men anbefaler at en av deltakerne forbereder seg særskilt og presenterer hovedtrekkene i artikkelen. Den påfølgende samtale er ment å gå noe mer i dybden; evt. utfordre til konkret handling.

Samlingen kan avsluttes med en enkel liturgi.

Klimakirken er et studieopplegg for alle, uten krav verken til spesielle forkunnskaper eller til innleveringer/eksamener. Det er en fordel om alle har lest introduksjonsteksten på forhånd, det må være en som har et ansvar for samlingen og det er fint om en av deltakerne har forberedt seg ekstra ved å lese fordypningsstoffet.

Forpliktelser?

Det koster ingenting å gjøre bruk av Klimakirken.no.

Vi ser gjerne at dere melder fra på en e-post når dere tar opplegget i bruk, hvilke av temaene dere valgte ut, og hvordan dere syntes det fungerte.

Vi anbefaler også at grupper som bruker Klimakirken.no kjøper inn to bøker:

Estrid Hessellund m.fl. Grønn Kirkebok.

Bård Mæland og Tom Sverre Tomren. Økoteologi: Kontekstuelle perspektiver på teologi og miljø.